Jens Munk

Fra Christian IV
Hopp til: navigasjon, søk
Sjøfolkene fra Enhjørningen og Lamprenen forbereder vinterhavn i Jens Munk´s Bay på vestsiden av Hudson Bay. Munks beretning om ekspedisjonen og overvintringen i 1619/20 står nedskrevet i boken Navigatio Septentrionalis fra 1624. Tegning av Jens Munk.
Fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Tittelbladet på Jens Munks bok som kom ut i 1624. Navigatio, septentrionalis Det er: Relation Eller Bescriffuelse om Seiglads oc Reyse paa denne Nordvestiske Passagie, som nu kaldis Nova Dania. København: Henrich Waldkirch 1624.
Fra Det Kongelige Bibliotek
Jens Munks skip i Hudsonstredet. Til venstre ved Caribu Sound, til høyre i Hare Sound. Fra Navigatio Septentrionalis, 1624
Fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Rodrigo Zamorano: Compendio del arte de navegar; håndbok i kunsten å navigere av den spanske kartografen Rodrigo Zamorano (1542–1623). Boken har tilhørt Jens Munk og inne i den har han notert at han fikk tak i den da han plyndret sjørøveren Mendozas skip ved Kandenes, sannsynligvis i Nord-Norge eller Russland: ”Dene Bog Eier Jenß Munk vdj sin tid och hafuer ieg den bekomet Vnder Kandeneß i Kapten Mendoses skieb den tid wie blef hanom Megtig den 26 Junj Anno 1615”. Jan Mendoza var en beryktet spansk sjørøver som Jens Munk etter Christian IVs ordre fanget i 1615.
Fra Det Kongelige Bibliotek
Jens Munks håndtegnede kart over området mellom Kap Farvel (Grønland) og Hundson Bay, sett fra nord. Navigatio Septentrionalis, 1624
Fra Universitetsbiblioteket i Tromsø

Jens Munk (født 3. juni 1579, død 3. juli 1628) var en dansk-norsk oppdagelsesreisende og sjøkaptein. Han er først og fremst kjent for sitt forsøk på å finne sjøveien til Kina og India gjennom Nordvestpassasjen, en ekspedisjon som endte dramatisk.

Munk var født i Barbu ved Arendal, hvor faren Erik Munk var lensherre. Erik Munk var adelig og var ikke gift med Jens' mor. Erik Munk ble fengslet i 1585 bl.a. anklaget for hor. Han døde i fengsel noen år seinere. Jens Munk bodde i barndommen i Fredrikstad og på Jylland før han som 12-åring reiste til sjøs. Via England og Portugal havnet han i Brasil hvor han var i flere år før han vendte tilbake til Danmark.

De første årene etter at han kom tilbake til Danmark arbeidet han som handelsmann og foretok reiser til Spania og Østersjøen. I 1605 fikk han ledelsen over sitt første skip. Med dette foretok han fangstreiser til Ishavet. På en fangstekspedisjon i 1609 ble skipet skrudd ned i isen og kunne ikke reddes. Det var i forbindelse med denne hendelsen at Christian IV ble oppmerksom på Munk og året etter ble han sendt ut på en ekspedisjon til Novalja Semlja.

Munk ble ansatt som orlogskaptein av Christian IV fra 1611 og gjorde blant annet karriere under Kalmarkrigen. Senere ledet han et gesandtskap til Spania og et annet til Arkangelsk. Deretter var han i flere år på tokt i Nordishavet for å fange sjørøvere og passe på at fremmede skip ikke fisket ulovlig i norske farvann. I 1615 tok han sjørøveren Jan Mendoza til fange etter ordre fra kongen. Mendoza var en beryktet spansk sjørøver som herjet i de nordlige farvannene på denne tiden.

I 1617 deltok han i opprettelsen av det første hvalfangerselskapet i Danmark og reiste ned for å hente hvalfangere fra Biscaya. Året etter deltok han i utrustningen av Ove Gjeddes Ostindia-ferd som det var planlagt at han skulle være med på. Han hadde imidlertid vanskelig for å komme overens med ledelsen og ble derfor fritatt for å være med.

9. mai 1619 sendte kongen han ut på en ekspedisjon med fregatten «Enhjørningen», sjakten «Lamprenen» og 64 mann. Ideen til reisen var kommet fra Munk og kongen hadde ivrig gått inn for den. Munks oppdrag var å finne Nordvestpassasjen fra Hudson Bay til Stillehavet. Christian IV hadde planer om å kunne ta kontroll over de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og dermed sikre seg tilgang til rikdommene i Østen.

30. juni fikk Munk Kapp Farvel i sikte og 11. juli nådde skipene innløpet til Hudsonstredet. Munk foretok undersøkelser både her og i Hudson Bay, men hadde problemer på grunn av drivisen og strømforholdene og fordi man ikke klarte å bestemme posisjonene. Munk og mannskapet fortsatte imidlertid arbeidet inntil 7. september hvor de på grunn av storm og sne kom inn i munningen av en elv. Her måtte ekspedisjonen overvintre på et sted som de kalte Munkehavn; senere ble stedet hetende Fort Churchill. Munk hadde planer om å fortsette undersøkelsene den påfølgende sommeren.

Enkelte av mannskapet bodde ombord på skipene, andre i en hytte på land. Den strenge kulden og dype sneen gjorde det nærmest umulig for mannskapet å skaffe seg mat ved jakt og de ble tvunget til uvirksomhet. Ettersom de utelukkende var henvist til den salte skipskosten de hadde med seg, fikk de hurtig skjørbuk og i løpet av noen måneder var nesten hele mannskapet omkommet. Da våren kom var kun tre av besetningen på 64 mann i live.

De tre overlevende var ikke stort nok mannskap for å seile det største skipet, en fregatt, tilbake over Atlanterhavet. Men de klarte å rigge det minste skipet, jakten Lamprenen, og de seilte avsted 16. juli med den til Bergen. Skipet ankom byen 21. september etter en lang og strabasiøs reise. Men i Bergen fikk de en brutal mottagelse; lensherren i Bergen kastet Jens Munk i fengsel for å ha ødelagt kongens skip og mistet mannskapet. Kongen fikk løslatt Jens Munk, og hans beretninger om landet i Hudsonbukta fikk kongen til å overveie en koloni i dette arktiske området. Det ble det ikke noe av og Jens Munks oppdagelsereise ble aldri noen gevinst for Danmark.

I 1624 utga Jens Munk boken Navigatio septentrionalis om reisen for å finne Nordvestpassasjen.

Ironisk nok ble Hudsonbukta et ettertraktet område fra 1650-årene da Frankrike og England begge forsøkte å ta kontroll over det. Bakgrunnen for interessen var det fine pelsverket som fantes der.

I årene etter ekspedisjonen til Hudson Bay utførte Munk flere viktige oppdrag for kongen.

Jens Munk har fått noen øyer i Baffinbukten oppkalt etter seg, blant annet Jens Munk Island.

Eksterne lenker

Flere

For flere bilder klikk på lenken:
Jens Munk.